For en måned.
Preget av stadige dødsfall og sorg.
Jeg må bare få ut litt.
Mye har ligget på hold.
De fleste har vist veldig forståelse, det setter jeg pris på.
Her kommer bilder tatt siden 27. juni 2011 med små beskrivelser.
Jeg deler dette for det er viktg for meg.
Minner er det eneste vi har etter mennesker som plutselig er borte.
Har du ikke minner mister du identitet.
Jeg fotograferer for å ta vare på både gode og vonde minner i livet.
Her kommer minner fra en måned som har rommet det vondeste jeg har opplevd så langt i mitt liv.
27. juni dro jeg til Oslo for å både jobbe og besøke familien.
TIDEN RETT FØR
Mamma hentet meg på Gardermoen og sammen kjørte vi mot Ahus for å besøke pappa som ble lagt inn samme dag for en betennelse. Jeg har grudd meg for å se på dette bildet av en joggende mann langs veien og så neste bilde av Frida i pippikostyme hjemme hos min søster. I tiden mellom disse to bildene ble tatt så møtte jeg nemlig pappaen min for aller siste gang. Han likte ikke alltid at jeg tok bilder av ham fordi blitzlyset gjorde vondt i øynene hans, det selv om jeg ikke hadde blitz på. Så da vi var der på sykehuset så tenkte jeg at da skal han slippe å klage på det nå. En kan ikke angre på ting en ikke gjorde, og det er mer vondt at han er borte enn at jeg ikke fikk det siste bildet.
Stolt niese i pippikostyme som gleder seg til å leke med modelleire.
Etter lek med de små dro mamma og jeg hjem til mamma og pappa. De hadde kuttet alle trær på eiendommen og jeg inspekterte arbeidet.
Min søster og jeg på vei til Oslo tidlig en tirsdags morgen.
Dasslokket. Et av de sikreste sommertegn i Oslo.
Big thing building.
VG og nail soup.
En kort uke i Oslo skulle starte med frokost med min kjære kusine Thea på Grand.
Spiste flere enn 3 stk av disse. Bildet er misvisende.
Grand is grand. Det er herlig liv ved frokosten.
Jeg skulle fotografere pupper for Breast Project. Plutselig ringer både P4, VG, NRK og Dagbladet for å få opplysninger om prosjektet. Vi avtalte møter.
Andre kvinner ble fotografert, jeg hadde en rask lunsj med lillebroren min og så var det tid for medienes innsyn.
På jobb med NRK og Dagbladet med brystmodellen som syntes det var ok å vise hvordan prosjektet foregikk rundt i sentrum av Oslo. Takk.
Etter jobb i Oslo dro jeg til et kontor i Oslo for å finne lillesøster. Rakk å finne noen planter som kontoret var meget stolt av. Disse bildene er med for at jeg var lykkelig uvitende om at pappa snart skal gå bort, han lever, men jeg har allerede truffet ham for siste gang. På vei hjem ringer vi ham på sykehuset og forteller om dagen. Han var sliten og ville hvile så vi sa ha det godt og dro hjem til de yngste.
Et høydepunkt for en stolt tante er å hente nieser og nevø i barnehagen. Frida ser bestemt på at to andre unge jenter leker med småsøsknene hennes. Frida bestemmer.
Hun skulle ha med seg noen vanter fra barnehagen som var litt utenfor sesong. Like greit å ha dem på.
Klar for å dra hjem til iskrem med sine flotte sko. Kveld med de små og mamma.
DAGEN 29. JUNI 2011
På bussen på vei inn til Oslo for å fotografere tidlig morgen etter klokken 6 onsdag 29. juni 2011. Nok en dag med jobbing i solen skulle det bli. Men da jeg kom til bussterminalen så fikk jeg samtale om hasteinnkallelse til sykehuset for pappa. Rett fra buss til t-bane og opp til lillebror som kjørte oss til sykehuset. Gråt og redsel hele veien. Vi visste ikke hva som ventet oss, og det var et sjokk å plutselig havne i slik uvisshet helt plutselig. Jeg så for meg at vi skulle sitte ved sengen hans og at han kanskje ebbet ut, noe jeg ikke kunne skjønne. Enda større sjokk var det å få vite da vi kom fram at han allerede var død. Vi ble informert om hva som hadde hendt, og så gikk vi inn for å se pappaen vår for aller siste gang.
Jeg satte meg i stolen pappa døde i for å se hva det siste han så var. Dette er gulvet han så på idet det hendte. Foran meg ligger pappa i sengen og dette er fra den stunden vi brukte på å si farvel til pappas kropp.
Vi satt utenfor Ahus og undret på hvordan vi skulle gå videre uten pappa. Solrikt og vakkert med 4 gråtende rundt et bord. En konvolutt fra sykehus med informasjon om hva man skal tenke på når noen dør. Egentlig ok hjelp. 29. juni var en eksepsjonelt hard dag.
Parkeringsbilletten. Da vi kom visste vi ikke noe. Når vi dro var pappa død.
Vi kjørte hjem til min søster og satt der i stillhet og gråt i stuen. Å prøve å si noe annet enn at dette er helt vilt, uvirkelig og sykt var vanskelig. Vi lette frem videoer og filmer for å se og høre mannen vi akkurat hadde mistet brått. Vi bare satt, satt, satt og tenkte i sjokk på pappa og hvor brutalt dette var. Til slutt kom vi på at vi burde heise flagget opp og til halv stang, og sammen kjørte vi til mamma og pappas hus for å sammen heise flagget for pappa.
Vi som alltid var 5 på ferier, reiser, hjemme og ute.
Nå var vi 4 som heiste flagget for den siste av oss som savnes så sårt.
Mamma, Henriette og Sigvart. Det var viktig for oss med flagget. Pappa var alltid nøye på det.
Flagget på halv stang utenfor hos mamma og pappa.
Resten av dagen med små barn i intens hete. Morfars barnebarn. Med tungt sinn og tung kropp i hagen med masse leker, sklie, blomster og barns vilje til å le. Det var bedre å være med dem enn fra dem. Det samme gjelder resten av familien også. Alene må man takle tankene på en helt annen måte enn hva man gjør når man har mennesker rundt seg. Jeg satte så pris på å være der med mine to yngre søsken og mammaen min. Vi knyttet oss ekstra sammen, og det føltes så rett å dele alt med dem i disse tyngste dagene.
30. JUNI MINNER & FORBEREDELSER
Begravelsesbyrå og utvalg av blomster, sanger og salmer.Den ene dagen vet du ikke noe, den neste sitter du og velger ut alt mulig til begravelse.
Venter på en benk på mor og lillesøster som handler.
Hadde pappa vært med ville han enten sittet i bilen på vent eller med meg på benken utenfor butikkene.
Kjører bil fra sykehus, til familie, til begravelsesbyrå, hjem for å heise flagget på halv stang etc. Pappas plass.
Utenfor huset brukte å ligge dynger med sorte plastposer som ble hentet som spesialavfall. Inni ligger det som skal til for å holde en nyrepasient i live med posedialyse i hjemmet. Dette var de siste posene etter pappa. :(
Bad fullt med de samme posene og masse utstyr. Det er ikke lite hverken plass eller innsats som skal til, og nye poser trengs hver 14. dag. Badet fylles. Tømmes gradvis, så fylles det igjen. Mellom 5 og 8 poser dialysevæske hver natt som omhyggelig kobles til en maskin som et rituale med strenge krav til hygiene og rett rekkefølge på poser, knapper, klips og trykk.
1. JULI 2011
Fredag 1. juli skulle mamma, pappa og jeg reise sammen på ferie for dem til Lyngdal, mitt hjem. Vi skulle kjøre sammen i bilen deres slik vi har gjort så mange ganger tidligere. Vi bestemte oss for å gjennomføre turen. Lillebror, mamma og jeg kjørte sammen ned.
Frida ga meg en blomsterbukett som hun hadde plukket i hagen for at jeg skulle føle meg bedre.
Å være sammen med barna gir et annet perspektiv. De yngste merker ikke så godt hva som har hendt, men Frida har mange kloke tanker og forståelse. Hun kjente bestefaren sin best av de tre.
Frida & wienerbrød
Ebba & wienerbrød.
Ebba deler wienerbrød med pappaen sin.
No comments :
Post a Comment